Mat er ikke bare drivstoff. For mange er mat tradisjon, religion, følelser og familietilhørighet i en salig blanding. Maten du spiser kan fortelle mye om hvor du kommer fra, både land og samfunnslag. Ikke minst er mat et høyst subjektivt prosjekt og igjen er det moderne å følge ulike dietter. Lavkarbo, paleo, fodmap og raw food er eksempler på slike trendstyrte dietter.

Historisk sett har lever og annen innmat vært skattet i det tradisjonelle kjøkken. Selv om det var store variasjoner i næringstilgang, så var innmat fra fisk, fugl eller firbente alltid ansett som den viktigste næringen. Innmaten er en rik kilde til aminosyrer, fettløselige vitaminer og mineraler som du går glipp av/får i deg for lite av om du kun spiser muskelkjøttet. Ukentlig spiser vi flere måltider med innmat enten i form av kraft, lever, hjerte, rogn, tunge eller spekepølser (som inneholder innmat). Jeg elsker tunge, hjerte, kraft, torskerogn og er i ferd med å bli glad i lever i skreisesongen.

Da jeg var liten var mammas levergryte (okselever) det beste jeg kunne få. Jeg husker enda følelsen, konsistensen, luktene og velbehaget jeg kjente tilknyttet måltidet. Mamma serverte levergryte som finmat når vi hadde gjester. Men jeg har det ikke slik lenger og når mamma inviterer oss på levergryte i dag, så spiser jeg noen biter som jeg svelger med rikelig med vann, samtidig som jeg ser hvordan barna mine spiser av hjertens lyst. Jeg gleder meg over det!

Jeg var veggis i mer eller mindre 20 år, noe som jeg tror har vært medvirkende til jeg ikke lenger synes at smaken av lever ligner på mine barndomsminner. Jeg synes det er utrolig leit. Når jeg lager levergryte, wok og leverpostei til resten av familien, så svelger jeg noen biter lever med rikelig vann og later som jeg synes det er helt greit. Hvorfor? Fordi lever er strålende næring og fordi jeg IKKE ønsker å overføre mine fobier til mine barn. Spesielt når de ikke er det minste fornuftige. Jeg synes det er synd når foreldre sørger for at barna blir livredde edderkopper og slanger fordi de hyler og skriker og gjør et stort nummer ut av sine fobier. Eller at mor eller far plukker maten i fillebiter fordi de ikke takler fett, lever eller noe annet høyst naturlig. Man trenger vel ikke gjøre noe stort nummer av sine fobier? Hvorfor skal mine barn arve mine fobier dersom det kan unngås?

Noen synes kanskje det er rart at jeg snakker varmt og raust om leverens fortreffeligheter og deler  kulinariske oppskrifter i hopetall- og det uten å spise rettene selv? Det er ikke så rart, for jeg insisterer på at min familie skal spise næringsrik mat og jeg ønsker at alle mine følgere skal gjøre det samme. Jeg spiser lever flere ganger i uken, men da i form av tørket lever som jeg har dyttet inn i små kapsler som jeg svelger unna med et glass vann. Jeg hiver innpå en liten neve leverkapsler et par tre ganger i uken. På den  måten får jeg i meg den gullegode næringen som er i lever uten å måtte tygge den i meg.

Men tenk så heldig du er om du liker lever og hvor heldig barna mine/dine er som kan nyte et ekte herremåltid laget av lever,  i form av nybakt leverpostei og fargerike gryter med nydelige krydder! Jeg er faktisk litt misunnelig, for disse kapslene er ikke så veldig kulinariske, selv om de er aldri så nyttige.

Men jeg har enda ikke gitt opp altså, kanskje en dag klekker jeg lever-koden igjen! I mellomtiden kan du trygt lage oppskriftene mine med lever som ingrediens. De er nemlig godkjent av leverelskende familiemedlemmer og er fulle av gode og livgivende næringsstoffer, krydder og spennende smaker, fordi jeg prøver hver eneste gang å lage levermaten så god, at til og med jeg kan like det.

Jada, jeg vet at jeg er rar! Men jeg synes jeg er flink fordi jeg ikke overfører mine fobier til mine barn. De fortjener det beste drivstoffet som tenkes kan og lever er det sunneste du kan spise, dersom du velger lever fra friske dyr som har beitet i Guds frie og levd slik de er ment å leve.